Kjære Pappa :)

Et lite dikt æ skreiv den 13 april 2004 te han pappa

Timene vandrer avsted, timer blir til dager, til måneder, til år.
Men det er noe jeg aldri kommer til å forstå...
En ny dag venter, men den bringer bare med seg tårer og smerte.

Solen går ned og månen kommer opp,
det er det eneste som sier meg at dette ikke er siste stopp.
Jeg hører fuglekvitter, men den gjør meg bare bitter.
Vil ikke mer, vil ikke kjempe mer, men kan jeg gi slipp?
Kan jeg slippe ut denne sorg, slik at den tar fra meg håpet?

Døden er for oss så fjern, men egentlig så uendelig nær
Mange mister dem man har kjær
Men pappa hvorfor fikk ikke du flere timer?
Det var så mye mer du skulle fått oppleve og sett
Men i mitt hjerte du hviler så tett

Sorgen er den eneste som slipper inntil meg
Ikke smil, ikke latter...
Jeg smiler og ler, men det er falskt,
må passe meg slik at ingen ser...
Jeg vil ikke snakke, Jeg vil ikke forstå.
For da vinner fornuften og håpet må vike å gå....