tirsdag 15. september 2009
Ringen er sluttet....
Ringen begynte høsten 1996 da Liss Hege møtte Maria, jenta som har vært Liss Heges bestevenninne lengst i livet hennes sålangt.
Med Maria kom Dirty Dancing, og begge to små jentenes hjerte dunket litt ekstra for denne mannen.
Hver tirsdag i hele 6 klasse (da vi egentlig skulle dra hjem og jobbe med et prosjekt) så vi dirty dancing, til slutt kunne vi replikker utenatt.
Vi ble mer og mer kjent med denne Johnny og drømte litt om at vi selv en dag skulle finne en slik kjæreste.
Patrick selv innså vi fort at var alt for gammel for oss, faktisk 31 år eldre, det var ikke så lett å svelge for to 12 år gamle jenter.
Men interessen stoppet ikke der, da drømte vi heller om at han skulle bli stefaren vår og hente oss i en sportsbil på skolen :)
Patrick ble for meg den eneste ene kjendis crushen og da dirty dancing 2 kom i 2007 føltes det som å være 12 år igjen.
Kort tid etter kom beskjeden om at Patrick hadde fått kreft, det blei en litt tung dag og jeg sendte en liten tanke til hans kjære Lisa som har stått ved hans side hver dag fra de var 15 år gammel, hvordan skal livet deres bli nå?
Idag 15 september 2009 er nyheten sluppet at Patrick måtte gi slipp på livet og hans Lisa i natt.
Jeg tror jeg har med meg mange unge jenter i at en stor filmstjerne er borte, slik han trollbandt pikehjerter den gang i 1987 som i 1996 og senere i 2007, tyve år senere.
Sender igjen en tanke til Patrick- Jeg vet du håpet til det siste, måtte du få hvile i fred, og takk for alle latterhikst, tårer og lykke du ga meg.
Ringen er sluttet....
Nattevakta e døgnvill
Ja da va det igjen et faktum, som det har vært et faktum 2 ganga før, etter 3 nattevakta e æ igjen døgnvill slik som mine tidligere jobba også gjorde.
Følelsan i mæ e go, har værdens fineste Sandra i senga mi. yndlingssangen på høytaleran og lisa og olivia friskt i minne.
Æ har hatt en fin dag med Marte B, gud kor godt det va å se ho igjen. Det har blitt så mye pleing av de nyeste vennskapan i sommer, att vi fra i vinter har nesten glemt hverandre.
Dagan e fylt av barnehage, med ungan sine små lykke øyeblikk som kan hold mæ gåandes i flere uka med bare en samtale, en klem eller alt det andre de finn på. Dagan e også fylt med noe æ trudd æ va ferdi med helt te ei ulykke i barnehagen min nemlig sykehjemmet. Merka at det e blitt mitt igjen, og det e like godt som det e uro vekkanes i hode mitt.
Æ vil jo bli førskolelærer...
Og det vil æ bli fortsatt...
Tenk nu e vi kommet tel September, det e rart kor tida flyg, i dag e det en mnd sia æ dro fra Bodø, og høsten e kommet tel Trondheim med regn, høstløv, lykkelige unga i sølepyttan, høstsol, stearinlys, strikking og Lisa.
Lisa fortjene egentlig et helt eget avsnitt for sæ sjøl så det ska ho få, goe snille Lisa som æ egentli har kjent 1 år nu, men august og september i år har virkelig vært vårres måneda.
kver dag har vi kontakt, kver dag blir vi bitte litt bedre kjent og kver dag avslutta Lisa med å si takk kusine for at du e min familie...
Og disse ordan sett så mye puslespill brikka på plass, endelig.
det e så sprøtt at ho går rundt og føl akkurat det samme, at vi nu etter nesten 25 år endelig får lov å vær i slekt, disse to søskenbarnan som e skilt med nesten halve kloden i mellom sæ.
Pappa pleid å si at han håpa vårres generasjon kunne løs opp alle flokan de eldre laga slik at Lisa og resten av hennes familie en dag kunne få føl det at de egentlig også skulle vært trøndera og ikke amerikanera...
Men da hadde ikke Lisa vært Lisa....
Må bare fortell denne lille glade episoden som fikk begge to jentan te å fell nån tåra over at vi e i slekt men aldri har møttes, aldri har snakka sammen...
Lille Olivia på snart 2 år som e Lisas datter har æren for det, vi hadde laga msn tel Lisa og æ satte på kameraet slik at de kunne se mæ, men æ kunne ikke se de sida de ikke har kamera.
Men iallfall Lille Livi titta på bilde av mæ, ser på Lisa, peika på bildet av mæ og spør Lisa - Mamma?
resten av samtalen sa Lisa at Livi satt å vinka å sendte slengkyss tel mæ :)
det skulle vært arti å les denne to åringen sine tanka da, trudde ho det var bilde av mamma som ho sa, altså Lisa eller va det Livi sin måte å si at æ va lik mamma på?
i allfall et godt minne for oss to jentan som bringte et par tåra i øyan på oss begge.
Som Lisa avslutta med den dagen/natta for min del - vær så snill og ta mæ med te Norge nu.
Det va ikke meninga æ sku les det, og det stikk i hjerte mitt med tanke på den identitetskrisa denne unge dama går igjennom, med de tusen spørsmålan om koffer ikke de va god nok slik at de også kunne få vær i trondheim sammen med resten av familien, og alt æ kan trøst med e Da hadde ikke Lisa vært Lisa...
Og all medlidenhet går tel disse ungan som blir adoptert og slit med disse spm, selv om Lisa ikke e adoptert men e der ho e pga ei helt anna historie.
En liten tankevekker :)
Følelsan i mæ e go, har værdens fineste Sandra i senga mi. yndlingssangen på høytaleran og lisa og olivia friskt i minne.
Æ har hatt en fin dag med Marte B, gud kor godt det va å se ho igjen. Det har blitt så mye pleing av de nyeste vennskapan i sommer, att vi fra i vinter har nesten glemt hverandre.
Dagan e fylt av barnehage, med ungan sine små lykke øyeblikk som kan hold mæ gåandes i flere uka med bare en samtale, en klem eller alt det andre de finn på. Dagan e også fylt med noe æ trudd æ va ferdi med helt te ei ulykke i barnehagen min nemlig sykehjemmet. Merka at det e blitt mitt igjen, og det e like godt som det e uro vekkanes i hode mitt.
Æ vil jo bli førskolelærer...
Og det vil æ bli fortsatt...
Tenk nu e vi kommet tel September, det e rart kor tida flyg, i dag e det en mnd sia æ dro fra Bodø, og høsten e kommet tel Trondheim med regn, høstløv, lykkelige unga i sølepyttan, høstsol, stearinlys, strikking og Lisa.
Lisa fortjene egentlig et helt eget avsnitt for sæ sjøl så det ska ho få, goe snille Lisa som æ egentli har kjent 1 år nu, men august og september i år har virkelig vært vårres måneda.
kver dag har vi kontakt, kver dag blir vi bitte litt bedre kjent og kver dag avslutta Lisa med å si takk kusine for at du e min familie...
Og disse ordan sett så mye puslespill brikka på plass, endelig.
det e så sprøtt at ho går rundt og føl akkurat det samme, at vi nu etter nesten 25 år endelig får lov å vær i slekt, disse to søskenbarnan som e skilt med nesten halve kloden i mellom sæ.
Pappa pleid å si at han håpa vårres generasjon kunne løs opp alle flokan de eldre laga slik at Lisa og resten av hennes familie en dag kunne få føl det at de egentlig også skulle vært trøndera og ikke amerikanera...
Men da hadde ikke Lisa vært Lisa....
Må bare fortell denne lille glade episoden som fikk begge to jentan te å fell nån tåra over at vi e i slekt men aldri har møttes, aldri har snakka sammen...
Lille Olivia på snart 2 år som e Lisas datter har æren for det, vi hadde laga msn tel Lisa og æ satte på kameraet slik at de kunne se mæ, men æ kunne ikke se de sida de ikke har kamera.
Men iallfall Lille Livi titta på bilde av mæ, ser på Lisa, peika på bildet av mæ og spør Lisa - Mamma?
resten av samtalen sa Lisa at Livi satt å vinka å sendte slengkyss tel mæ :)
det skulle vært arti å les denne to åringen sine tanka da, trudde ho det var bilde av mamma som ho sa, altså Lisa eller va det Livi sin måte å si at æ va lik mamma på?
i allfall et godt minne for oss to jentan som bringte et par tåra i øyan på oss begge.
Som Lisa avslutta med den dagen/natta for min del - vær så snill og ta mæ med te Norge nu.
Det va ikke meninga æ sku les det, og det stikk i hjerte mitt med tanke på den identitetskrisa denne unge dama går igjennom, med de tusen spørsmålan om koffer ikke de va god nok slik at de også kunne få vær i trondheim sammen med resten av familien, og alt æ kan trøst med e Da hadde ikke Lisa vært Lisa...
Og all medlidenhet går tel disse ungan som blir adoptert og slit med disse spm, selv om Lisa ikke e adoptert men e der ho e pga ei helt anna historie.
En liten tankevekker :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
