Nattevakta e døgnvill

Ja da va det igjen et faktum, som det har vært et faktum 2 ganga før, etter 3 nattevakta e æ igjen døgnvill slik som mine tidligere jobba også gjorde.
Følelsan i mæ e go, har værdens fineste Sandra i senga mi. yndlingssangen på høytaleran og lisa og olivia friskt i minne.
Æ har hatt en fin dag med Marte B, gud kor godt det va å se ho igjen. Det har blitt så mye pleing av de nyeste vennskapan i sommer, att vi fra i vinter har nesten glemt hverandre.
Dagan e fylt av barnehage, med ungan sine små lykke øyeblikk som kan hold mæ gåandes i flere uka med bare en samtale, en klem eller alt det andre de finn på. Dagan e også fylt med noe æ trudd æ va ferdi med helt te ei ulykke i barnehagen min nemlig sykehjemmet. Merka at det e blitt mitt igjen, og det e like godt som det e uro vekkanes i hode mitt.
Æ vil jo bli førskolelærer...
Og det vil æ bli fortsatt...

Tenk nu e vi kommet tel September, det e rart kor tida flyg, i dag e det en mnd sia æ dro fra Bodø, og høsten e kommet tel Trondheim med regn, høstløv, lykkelige unga i sølepyttan, høstsol, stearinlys, strikking og Lisa.

Lisa fortjene egentlig et helt eget avsnitt for sæ sjøl så det ska ho få, goe snille Lisa som æ egentli har kjent 1 år nu, men august og september i år har virkelig vært vårres måneda.
kver dag har vi kontakt, kver dag blir vi bitte litt bedre kjent og kver dag avslutta Lisa med å si takk kusine for at du e min familie...
Og disse ordan sett så mye puslespill brikka på plass, endelig.
det e så sprøtt at ho går rundt og føl akkurat det samme, at vi nu etter nesten 25 år endelig får lov å vær i slekt, disse to søskenbarnan som e skilt med nesten halve kloden i mellom sæ.
Pappa pleid å si at han håpa vårres generasjon kunne løs opp alle flokan de eldre laga slik at Lisa og resten av hennes familie en dag kunne få føl det at de egentlig også skulle vært trøndera og ikke amerikanera...
Men da hadde ikke Lisa vært Lisa....
Må bare fortell denne lille glade episoden som fikk begge to jentan te å fell nån tåra over at vi e i slekt men aldri har møttes, aldri har snakka sammen...
Lille Olivia på snart 2 år som e Lisas datter har æren for det, vi hadde laga msn tel Lisa og æ satte på kameraet slik at de kunne se mæ, men æ kunne ikke se de sida de ikke har kamera.
Men iallfall Lille Livi titta på bilde av mæ, ser på Lisa, peika på bildet av mæ og spør Lisa - Mamma?
resten av samtalen sa Lisa at Livi satt å vinka å sendte slengkyss tel mæ :)
det skulle vært arti å les denne to åringen sine tanka da, trudde ho det var bilde av mamma som ho sa, altså Lisa eller va det Livi sin måte å si at æ va lik mamma på?
i allfall et godt minne for oss to jentan som bringte et par tåra i øyan på oss begge.

Som Lisa avslutta med den dagen/natta for min del - vær så snill og ta mæ med te Norge nu.
Det va ikke meninga æ sku les det, og det stikk i hjerte mitt med tanke på den identitetskrisa denne unge dama går igjennom, med de tusen spørsmålan om koffer ikke de va god nok slik at de også kunne få vær i trondheim sammen med resten av familien, og alt æ kan trøst med e Da hadde ikke Lisa vært Lisa...
Og all medlidenhet går tel disse ungan som blir adoptert og slit med disse spm, selv om Lisa ikke e adoptert men e der ho e pga ei helt anna historie.

En liten tankevekker :)